Tilgjengelighetsheuristikk

Tilgjengelighetsheuristikk er en mental snarvei hjernen benytter for å vurdere frekvens og sannsynlighet. Kjernen i mekanismen er at vi erstatter et vanskelig spørsmål – «Hvor ofte inntreffer X?» – med et mye enklere: «Hvor lett kommer jeg på et eksempel på X?». Denne snarveien, først beskrevet av psykologene Amos Tversky og Daniel Kahneman på 1970-tallet, er ofte effektiv. I mange tilfeller er det slik at det som forekommer hyppig, også er det som lettest dukker opp i bevisstheten.

Hjernens forkjærlighet for effektivitet gjør at den griper til denne enkle tommelfingerregelen. Problemet, og dermed den kognitive skjevheten, oppstår når lettheten vi erfarer i gjenhentingen fra hukommelsen, påvirkes av andre faktorer enn den faktiske statistiske hyppigheten. Slike forstyrrende faktorer inkluderer hvor dramatisk, følelsesladet, personlig relevant eller nylig en hendelse er. En dramatisk historie «fester seg» bedre og blir dermed mer mentalt «tilgjengelig», noe som får oss til å feilaktig anta at den representerer en høyere frekvens enn den faktisk gjør.

Det er avgjørende å forstå at det ikke nødvendigvis er antallet eksempler man kan liste opp, men den *subjektive følelsen av letthet* under gjenhentingen, som er drivkraften. Forskere (Schwarz et al., 1991) demonstrerte dette ved å be én gruppe liste seks eksempler på at de hadde opptrådt selvsikkert, og en annen gruppe liste tolv. Gruppen som skulle liste seks, vurderte seg selv som betydelig mer selvsikre. Den anstrengende oppgaven med å finne hele tolv eksempler skapte en følelse av at selvsikker oppførsel måtte være sjelden for dem.

Dette fenomenet er nært beslektet med *nylighetseffekten* (det som skjedde i går, huskes bedre enn det som skjedde for et år siden) og *fremtredenseffekten* (det som er dramatisk eller uvanlig, fanger oppmerksomheten). I sum betyr dette at vår virkelighetsoppfatning og risikovurdering kontinuerlig formes og forvrenges av et lite utvalg minner – de som er ferske, følelsesladde og lette å hente frem.